AV OSKAR SIK

Det var en sommerdag for flere år sia jeg gikk og valdra innover Eikenesøya. Fra Eikeneskilen bærer det ei bratt skråning opp i et lite tett skogholt som brekker over i ei nokså flat, langstrakt lita glenne. Hit var jeg kommen. Engang hadde dette vært et utjorde som hørte til den vesle husmannsplassen som engang lå her på øya, lenge før min tid. Du kan enda se kjellermurene etter den. Bringebærris og anna kratt gror opp av "golvet" og revnene i muren. Jorder og hage er begynt å vokse til med skog.

Det blir år nå mellom hver gang jeg kommer hit opp til mitt barndoms paradis. En griper seg i å stå og minnes. Et rektangulært hull i jorda noen meter framfor meg med et par heller som står halvt på kant, hadde en gang tjent som bakerovn for noen karer som lå her oppe i ensomheten i ferien sin. Ei olle med sparsomt tilsig kommer opp tett innved en granlegg. På begge sider av glenna er det fjell, bratte men ikke høye. De går sammen i et skard som fører opp mot et dalsøkk lenger inne. Levende stillhet. En står og står mens stemningene tar en. Mennesker med sinn og tanker som ens eget, hadde før funnet fram hit, til fred og mening med livet for den stunda….

Det kommer ei kone oppover, lognt og stilsleg så jeg knapt merker henne før hun er tett ved. Heller ikke hun ser meg, for det farer som et rykk gjennom henne da hun blir var her er noen.

Om jeg ligger her på øya? Det kom som for å dekke over uro.

"Jeg gjør da det."

"Men tør du det, da?"

"Hvorfor ikke?"

Nei, det var ikke noe.

Det blir stilt litt, hun snur og bur seg på å gå, tar noen skritt, men stanser og snur att, peker mot olla og sier: "Ser du der? - Enten du vi' tru meg eller ei så kom jeg hitopp en ettermedda for å hente krøtera. Skulle enda ro dem hjem den dagen. Ellers pleier jeg mjælke dem ne i vika her. Jeg var mo aleine. Gutten min var et støkke etter. Allermens jeg går, ser jeg det sitter to karær rett ved sia a hverandre ne'i der. Jeg skulle te å snakke te dem, men så så jeg det var Hasselguttane, som drukna på Farris for mange år sia. Jeg blei ståannes som fjetra og bare se. De satt enda og prata lågt med hverandre. Jeg kunne tydelig høre det var som hvisking, slik omtrent." - Hun hvisla en lyd mellom tennene omtrent som svake vindpust gjennom aspeløv. "Da kommer gutten min gåannes." "Mor," roper`n. - "Hysj," hvisker jeg. "Se på dem der! " - "Åffernoe?" sier`n. Han skjønte jo ikke å det var, han - "Dem der!" - Da var det som støkken tok`n. Han greip meg i armen og sa: "Mor, kom så går vi. "

Far kalte "Rashollet" for "Kokeriet". Det var ikke verd å lære oss barna stygge ord. Dette ildstedet ligger tett ved vannet i ei nordvendt bukt på sørvestre enden av Flatøya. Her er fjell opp mot øst, sør og vest. En bratt fjellvegg heller innover og gir ly for regn og vind. Palten ved foten er ca 2 meter brei og en 4-5 meter lang. Store nedsprengte steinblokker danner fullkomment ly for nordan og gjør så en ikke kan ses utenfra. Røyken oppover fjellveggen vitner om lange tradisjoner.

Min far og jeg satt her en dag for mange år sia mens regnet drysset fint ned fra en ikke altfor truende himmel. Jeg hadde flådd noen tryter og holdt på å vende dem i panna, da åreslag fortalte oss at gjester var ventendes. Snart støtte en skittengrønn prom inn på palten, og to karer steg ut. Kjentfolk. - Den dagen kom det ennå en prom, og vi ble som et lag å kalle. Det ble å ete og prate mens vi venta på oppholds for å dra hjemover.

Hva kom navnet Flatøya av? Den var jo alt annet enn flat? Bare fjell og krungel-krangel alt i hop.

De "brente åsane" hadde sin historie.

På Vardeberget var det ennå rester etter en gammel varde!

Donekilsøya og Onoøya ga stoff til spekulasjon. Imens hadde en av karene ordna garnet sitt og hengt det opp på jagestakan for at det skulle renne av seg det verste.

Praten gled over til Sjøblom og trolltiuren hans, som fikk fem skudd i seg og enda fløy sin vei "enten du vil tru det eller ei", og til gjedda i Slipesteinsbukta i Bjønnøykilen som det var uråd å få has på. Sjøl hadde jeg vært ute for den mer enn en gang. Om jeg satte garnet aldri så løst over bukta og brukte stakan både vel og lenge for å skremme henne ut, så jamen fikk hun lurt meg lell. Hun lot som hun gikk på, og sto og drog garnet i bue utover, men ga jeg meg så til å trekke, var hun vekk når jeg kom fram, Det var reint som hun hadde menneskevett.

Hvordan det var eller ikke var, kom jeg til å fortelle om den høstkvelden jeg rodde aleine den 3 timer lange turen fra Vassvik til Sagbakken, og lå halve natta og venta på spøkelser i det gamle, forlatte våningshuset der, Det var forresten en underlig historie som fikk praten til å blid om litt av hvert som det ikke er lett å få forklaring på. Slik var det den nedlagte plassen på Eikenesøya kom på tale. En av karene var gammel nok til å huske husene som lå der.

"Det gikk visst ikke alltid rett for seg der, har jeg hørt?" prøvde jeg meg frampå.

Han rota opp litt i varmen og satte over kjelen for å lunke på kaffin.

"Å nei, det var nok en av grunnene til de drog, det." Han tøygde litt på det.

"Det er vel kanskje jug, men det skal nå lissom være sant lei. - -Uthuset var ikke store greiene. Jeg husær godt åssen det så ut. Underan var det et lite fjøs. Ovapå var låven. Men det var ikke noe bru dit opp, bare en glugge i veggen, og opp til den sto det en alminnelig steia. Så bar de høyet opp der, da, vet du.

En morra de kom ut, sto kua deres oppå låven nokså fredelig og åt høy. Du kan begripe de blei forbausa. Åssen i all verden kunne det ha gått for seg? De hadde et svare strev med å få dyret ned igjen. Måtte endatil få fatt i hjelp og sette opp talje. Åssen kunne en da ha fått kua opp og inn den vesle gluggen? Ingen hadde merka noe heller? - - Det var forresten ikke det eneste som hendte her. En gang hadde kona satt over ei grautgryte på peisen. Nå gikk'a bort etter salt eller noe slikt, men da hu snudde seg igjen, sto gryta ved døra, den. Hu satt'a tilbake, men neimen om gryta fikk stå i fred, lel. Gang på gang blei'a fløtta. Det var tydelig at det var noen som ikke ville at den skulle stå der."

Ja, noe var det. Kona, som så Hasselguttane, hadde engang fortalt meg at en søndags formiddag hun kom opp ved gården, hørte hun fin barnesang inne fra vollen. Lenge etter kunne hun huske melodien.

Det fine dryss av regn var omsider holdt opp, og Farris lå blank som et speil. Vi skrittet i båtene og rodde ut og ned mellom Hønseøyene, en liten samling av små holmer nærmest som ligger mellom de to storøyene Bjønnøya og Flatøya. Jeg så mot Bjønnøykilen og mintes dengang jeg rodde inn på en elg som svømte over sundet der. Det var spennende øyeblikk.

Bukt i bukt, fjell, somme kanskje 100 meter høye, koller, sund og skjær, lune små gressvokste plasser innimellom, opprinnelighet og uberørt natur alt sammen. For et fantasifullt påfunn Farris er, og da især øyriket her oppe mellom de to store, åpne fjordene (det en ikke kan se fra toget).

Vi rodde nedover i den søndre fjorden, gikk iland på Langøya, en liten, smal øyknatt en 100 meter lang kan hende. Her tok vi en ekstra rast ved det gamle, nordre ildstedet. Stripene i vannet etter båtene buklet seg utover på begge sider. Det sto en sterkere duft av skogen enn vanlig. slik som det stundom gjør når det har regnet litt. Fjernt unna hørte vi svake toner fra kveldskonserten i Bokeskauen. Det er nesten ikke sant at verden kan være så vakker.

Belgiske venner jeg tok med hit noen år før krigen, sier i en liten bok de skrev om sine reiseinntrykk fra Norge: ". . . le désir immense de revenir un jour gouter à nouveau l'enchantement et la mélancolie qui caractérisaient si bien Farris. - Farris . . . ce mot chante et chantera toujours dans nos coeurs, car il incarne le plus haut degré de la poésie, et les heures contemplatives que nons vécumes là-bas, furent les plus belles de nos vacances."