FARRIS

Noen stemningsbilder.

Av lektor Oskat Sik.

Farris, min barndoms- og ungdoms paradis, min forbundsfelle i godt som i ondt, mine lengsler når snøen bråner i bakkene om våren, min tilflukt hver sommer . . .

“Det ulvehullet", sa min mor.

“Gi meg fjellet og sjøen", sier min kone.

“Gi meg Farris!" sier jeg og er umulig.

I grunnen forstår jeg godt at naturinntrykk kan fortone seg som noe levende personlig noe, sånn som vi ofte ser det hos dikterne Den engelske romantikeren Wordsworth skildrer i et dikt en rotur han foretar alene på Esthwaitesjøen i Nord-England et steds. Da ser han et fjell dukke fram ute i horisonten. Etter som båten siger fram, tårner fjellet seg opp mellom ham og stjernene. Det blir i hans fantasi til et levende vesen som skrider truende etter ham. Jeg tenker på Farris og Vardeberget hver gang jeg leser dette diktet. Omtrent noe sånt har jeg også følt, men især når Farris har vært i ulage og regntunge skyer har sopt hen over den høye, buete fjellryggen, mens falken, som pleide bo deroppe, skrek ut i slingrende flukt høyt over hodet på meg.

Men helst er Farris idyllisk, især når jeg herinnefra drømmer meg dithen: de lune buktene med små gressbakker innenfor og lave, skogkledde koller rundt om, og så alle øyene da, som er fulle av krinkelkroker og ikke er det grann kjedelige sånn som jeg har sett det i andre innsjøer, der det forresten nesten ikke er øyer, og hvor omrisset bare blir som en ubrutt rund eller oval linje. Men ta Hønseøyene på Farris f. eks. - den første du kommer til etter å ha lagt Vardeberget bak deg. Den er som skulle den være laget etter tegning av en treåring, bare opprinnelighet og fantasi alt ihop! Her er strand om du vil bade og ikke kan svømme, eller om du kan, så gå de 10-20 meterne gjennom skogkrattet og over lyngrabben til den andre kanten og du kan stupe ut i det lekreste brådypet. Og alt dette innenfor snaue målet! Prøv om du kan finne noe slikt annet steds.

For vitenskapsmannen er Farris vann, mineraler, syenitt og formasjoner, for forstmannen trær som det kan bli bra tremasse av og så og så mange kubikkmeter godt tømmer av. - Men for meg, gamle Farrisjeger, er Farris noe mer. Den er ånd, tanker, stemninger, opplevelse! Forresten har jeg alltid tenkt meg Farris som en ung jente, kanskje fordi den er så mangfoldig og variabel, så rik på motsetninger, så full av ynde?

Farris strekker seg fra Eidet ved Larvik til Siljan i Telemark. Det vet alle bra Larviksfolk, og dessuten at den er 2 mil lang. Den slutter altså ikke ved Flatøya og Lysebo som turister og andre sakukyndige synes å tro når de står på Eidbakken og ser oppver den åpne fjorden. Og Flatøya er ikke flat, det er lett å se. Og vannet som småplasker ved foten din, er ikke det vannet du får på flasker, som er radioaktivt og smaker vondt når du drikker det direkte fra kilden ved Lilleelva nede i byen. Dette skriver jeg for jeg vet herinnefra at noe så opplagt selvfølgelig ikke alltid er så selvfølgelig. - Nei, Farrisvannet er godt på smak som det er, det, bløtt og behagelig. Selv B-såpe kunne svømme i det.

"Riket" mitt, det er partiet fra og med Flatøya i syd til og med Eikenesøya i nord, og omfatter dessuten Bjørnøya, samt alle de småøyene som vi pleier kalle Hønseøyene. Det er om dette partiet jeg skal prøve å fortelle litt. Ikke fordi de andre strøk av Farris ikke har noe av interesse å by på. Langtderifra! Fjorden i sør har både gilde bukter og fine badeplasser og øyer så sjeldent vakre som Onoøya, og i nord er både Bonnegolt og Siljan strøk som er verdt å nevne. Men det er allikevel her i "Riket" vi har de vakreste partiene i Farris og de mest uberørte. Her er andeflokkene størst, og buktene rikest på fisk. Her har vi ildsteder og hvileplasser med tradisjoner langt, langt tilbake. Men skal du få tak i nyansene i dette landskapet, må du ro. Da få du det rette tempo og tid til å se deg om. Og skal du holde deg til tradisjonen, må du bruke prom. Det er den naturlige farkosten, den harmonerer med det sterkt særpregede terrenget heroppe Vi ekte Farrisfarere ser i grunnen med litt ringeakt på motorbåten som oser avgårde med en hale av stankende ekshaustgass etter seg. Han er bare en gjennomfarer som lite eller ingen ting har med det egentlige Farris å gjøre. Et brudd på harmoni. Det eneste kan være om kvelden i motvind når en har rodd seg trøtt og sliten av all stampingen, at det kan gå an å la seg slepe litt, om ikke annet så for å vise fram all den fine fisken vi har fått på jaging. Der kan du se, kan du kanskje jage i motorbåt? Narr meg ikke til å le! Jeg tenker garnet ville huke seg godt opp i propellen, jeg. Og gjedda står og soler seg? - Du tar staken med blikkboksen på enden og kjører ned i vannet like til bunns. Det bobler skremmende opp fra bunnen. Slag på slag, og snart har du all fisken på flukt ut mot det 6-7 fot dype garnet som står og fanger lenger ute. Men storgjedda er en lur fant, den. Der kjører den på, dobbene går under i spiss bue utover og du tror du har den. Men somler du for lenge, er den borte før du kommer fram. Det må bevegelighet til, det må prom til. Motorbåten er for tung og treven Det tar evigheter før den når fram. Nei, ingen jager i motorbåt.

Tidlig, tidlig søndags morgen stryker du avgårde, gjennom Bøkeskogen og ned til Kilen der prammen ligger. Jagargarnet ordner du på akterkista mens kameraten din setter seg til årene. Jagerstakan, også kalt pulsestakan, på tvers over båten så du kan sitte på den. Det er bra jag i Kilen, Dammen og Fossane er bedre. Men du nøyer deg med et utvalg, for du stunder opp til "Riket". Det er der en slår seg ned og roer seg for dagen. Onoøya, Donekilsøya, og så skrår du over til sørsia av Flatøya. Det finnes knapt villere øy i hele Farris. Det måtte da være Donekilsøya. Men den er jo bare øyknatten å kalle.

Selvfølgelig har ikke fjellene Vestlands-dimensjoner, men de har like stor om ikke større fantasi. De kan styrte sine 70-80 meter stupbratt i havet, eller trekke seg brått og godt tilbake og gi rom for en såpass lang og smilende bukt som Langekil, den store bukta mot sør. Den har form som en fiskekrok.

Inn her lar vi gjerne turen gå, om våren ikke bare for jaget sin skyld. Nei, ved foten av de bratte veggene står klynger av den herligste duftende konvall i ly for vind både fra nord og syd, ja fra alle kanter. Om høsten holder gjerne ender til her, inne i sivet og blant liljene. En kan gå over en liten tange og komme ubemerket på dem om en er riktig forsiktig. Da er det godt skuddhold å få. . .

Ennå et jag eller to, og vi smyger oss opp mellom de første Hønseøyene. Her på vestsida av Flatøya går det en forholdsvis lang og dyp bukt inn fra nord og peker rett i sør. Fjeil bratt opp, i syd med reine urskogskratt ved foten. I vest heller ryggen så langt framover at den gir fullkommen ly for det verste regnvær. Ved foten er en palt, et par meter bred og en 4-5 meter lang. Dette er "Rashollet", lidsted og hvileplass, kjent og benyttet så langt tilbake som de eldste kan minnes og langt lenger enda. Store nedsprengte steinblokker danner fullkomment ly for nordavinden. Her har jeg sittet og fisket tryte med stang, tørt og behagetig, mens regnet silte ned i strømmer bare meteren lenger ute. En liten bjerkebusk gror frisk og livskraftig i ei ørlita sprekk midt oppe på steile fjellveggen.

Her i "Rashollet" har praten gått mangen god gang, om likt og ulikt, om jag og gjedde, om menn som nå er døde men engang for de samme veier som vi. Somme tok Farris, men de lever i minnet her oppe. Da Hasselguttene ble borte, skjedde det underlige ting. En stor, sort fugl viste seg over Flatøya. En mann fra Lia fikk uhyggen over seg da han skulde skrå over fra Onøya. Han gjorde klokt og satte kursen hjemover. Jeg har beretningene fra første hand.

Noen hundre meter lenger mot nord har vi en annen av de fem Hønseøyene. Bare et ca. 20 meter bredt sund skiller den fra Flatøya. Denne Hønseøya har ei ørlita bukt mot nord. De fleste ville vei ikke tenke på å sette garn over den. Ikke desto mindre var det en periode på flere år da vi fikk stor gjedde her mest hver søndag. Siden den tid gav vi den navnet "gjeddebukta"

Bjønnøykilen og "Kanalen" deler Bjønnøya i to. Her er lendet lavt og forholdsvis flatt, skog og kratt i veksling med små fine gressvoller. Ved høyt vanne ror vi gjennom "Kanalen". Det tar nok et kvarter, og så er vi ved Eikenesøya.

Eikenesøya er et såkalt yndet utfluktssted. Det lå en gård her en gang, før min tid. Kjellermurene står igjen. Tørre små frukttrær, som bare bærer noen ubetydelige pist av epler og bær en sjelden gang, gressvoller i helling mot "Kanalen" i syd og mot Eikeneskilen i øst, gården altså på ryggen imellom dem, i bakgrunnen mot nord fjellknatter og stigning mot det indre av øya, et solskinnssted, ønskested. Men det spøker her! En søndag formiddag engang kom en kone hit. Hun hørte barne sang inne fra vollen. I lange tider etter kunne hun huske og gjenta melodien. Jeg kunne fortelle atskillig, men jeg vil ikke skremme. Nok får være nok. Nede mot Eikeneskilen, den er stor som et lite vann, har vi atter ett gammelt lidsted. Vi flår tryte og tar fileen av en 3 kilos gjedde. Ho, som det dufter! Minner stryker innover, og du nynner av velvære. Dette er dagens endemål, men vi kan jo bli over til i morgen. Er du gammel og giktbrudden så ro inn til Sætra, et kvarters roing, først ut Kilen og så tvers over mot nordøst. Husene ligger vakkert nede ved vannet, og du er temmelig sikker på husvære. Hyggelige folk. - Men vi drar til "Hula", som i guttedagene. Ute av Kilen ror vi nå oppover langs øya, og på mindre enn 10 minutter er vi inne i en ganske stor, bueformet bukt. Utenfor ligger en fantasifull øyaffære. - Det var en gang et åpent jorde fra vannet opp til "Hula". Nå er skog vokst opp. Den er derfor kanskje ikke så trivelig lenger som før, men fotstokken til sengeleiet er der fremdeles, ildstedet er vel utbygd og sittesteinene de gode gamle. Straks utenfor har vi olle med iskalt vann. Ved en spøkefull ceremoni "overtok" jeg denne hula en gang etter Flatøyguttene, Karl og Oskar, to gamle Larvlksgutter som hører Farris til. Nå har de hytte innved Sætra. Jeg var innom dem i sommer. Det var ved middagsleite, sola brant fra skyfri himmel. Så vakkert det var! Ikke en motorbåt å se. Vi satt der og husa.

* * *

Hjemover tar vi turen videre rundt Eikenesøya, ned Steinsund, ror forbi Kjose, et vakkert sted, men her er hytter og sommersted, sivilisasjon! Ut Nesfjorden, runder Vardeberget, og kommer inn i kvartersroningen. Fra jernbanehytta på Vardebergodden til Langøya er ett, det neste til Vasvik, det siste til Eidet. Inndelingen i kvartersskift stammer fra den gangen bøndene rodde til byen med sine varer for å selge og gjøre innkjøp. Men vi skrår fjorden over fra Vasvik til Kilen.

I 1934 tok jeg en gruppe belgiske venner med på tur rundt Norge. De skrev en liten bok om sine inntrykk. Om Farris heter det, jeg siterer slutningsordene:

" - - le désir immense de revenir un jour goûter á nouveau l'enchantement et la melancolle qui caractérisaient si bien Farris.

Farris .... ce mot chante encore et chantera toujours dans nos coeurs, car il incarne le plus haut degré de la ~poésie, et les heures contemplatives que nous vécûmes là-bas, furent les plus belles de nos vacances".

" - - det brennende ønske om å komme tilbake en dag for atter igjen å hengi seg til den fortryllende og melankoli som er så karakteristisk for Farris.

Farris .... det ordet synger og vil alltid synge i våre hjerter, for det inkarnerer den høyeste grad av poesi, og de timer i stille, kontemplativ ro som vi tilbrakte der, ble de vakreste i ferien vår".

Jar i sept. 1945.